Norweigan jazz magazine Jazznytt follows LASSEN in the making of our upcoming album! Read part one of the interview below the picture. ONLY IN NORWEGIAN - sorry! (Photo: Richard Jefferies)
Album i emning, del 1
Den ferske kvartetten Lassen er i gang med debutplate. Jazznytt følger prosessen fra tanke, via gjennomføring, til ferdig resultat og eventuell effekt.
Tekst Ando Woltmann Foto Richard Jeffries
Best av alt er lukten. Å bore grevet ned i trykksak eller LP-plate. La de små, kjemiske partiklene sige inn i neseborene, som miniubåter på tokt i fremmed farvann. Selve øyeblikket. Når timer, uker, dager og års arbeid manifesterer seg som noe fysisk. En plate, en CD, en kassett. Ingenting lukter like fortreffelig som en musikalsk trykksak «heit ut fra pressa». Å gi ut plate er en personlig triumf. Dine egne tanker og følelser omgjort til et håndfast objekt som, forhåpentligvis, vil overleve både Trump og andre atomvintere. Og glede mennesker underveis.
Ikke overraskende omtaler mange artister sine album som sine barn. Og som med barn i kjøtt og blod, er det ulike måter å oppdra dem på. Det gis ut mange plater i Norge. For mange vil enkelte hevde. I 2016 ble det søkt på midler til plateutgivelser hos Norsk Kulturråd hele 655 ganger. Det reelle tallet på utgivelser er enda høyere. Hvor blir de egentlig av, alle sammen?
Ifølge Harvard-professoren Anita Elberses bok, Blockbusters: Hit-making, Risk-taking, And The Big Business Of Entertainment (2013), kjøpes nå 73,9 prosent av alle utgitte låter mindre enn ti ganger. Det betyr bestemor, en pliktskyldig mamma og pappa, to trofaste venner og fem perifere slektninger nådd via julebrevet. Deprimerende esker i gråkartong som kjøres til gjenvinningsstasjonen en isete søndagsettermiddag i februar. I en lånt stasjonsvogn. Det er plastikk, som i sitt karmiske kretsløp, trygler om å bli til noe annet og mer nyttig enn “uspilt CD” i neste liv. Årsverk med entusiasme, energisk musisering og luftige drømmer skylt ut med badevannet.
Jeg maler med svart og hvitt her. Utgivelser kan selvfølgelig både være en inntektskilde og et helt nødvendig visittkort i den tildragende kampen om spillejobber og oppmerksomhet. “Strømming!”, ropes det hver eneste gang man skal snakke om endringer i musikklivet. Men i mange sjangere er fortsatt det fysiske formatet sjef. Ikke helt uventet sammenfaller interesse for sjangrene jazz, klassisk og classic rock med en dyp besettelse for stereoanlegg, eksklusive plugger i ultrarent, forsølvet kobber og grisedyre convertere. Kjøperne forventer kvalitetsutgivelser, på tykk vinyl eller i luksuriøse bokser.
Paradoksalt nok har jazz, som tidligere var blant de rimeligere sjangrene å spille inn, blitt en av de dyreste, med sitt behov for gode, gammeldagse akustiske rom og dyrt, (ofte) analogt utstyr. Og som mange av Jazznytts lesere har erfart: Å gi ut en plate er en kompleks øvelse, der både en solid plan og evne til å improvisere underveis er nøkkelen.
De tørre detaljene finnes på nett, hvor du kan lære alt om Gramo, ISRC, NCB, strekkoder, mastering, trykking, FONO, distribusjon, støtteordninger og så videre. Men hvordan oppleves det å planlegge, spille inn og gi ut en plate i vår tid? I en serie på to deler skal Jazznytt være flue på veggen gjennom tilblivelsen og utgivelsen av kvartetten Lassens debutalbum. Gjennom avslag, tilslag, anslag og taktslag. Tvil, sorg, glede, eufori.
I. Skarpretterboligen, Oslo øst, 27. september, 2017 Fra et karnapp på taket stikker et dukkehode frem, som i en kunstnérisk skrekkfilm fra den europeiske filmkanonen. Det gamle trehuset foran oss, i en park på Oslos østkant, var tidligere hjem for bødlene med Galgeberg som arbeidsplass. Rundt huset vokser det tett med busker og trær. En liten sti leder inn til en liten dør.
– Hvorfor man bør gi ut en skive?, svarespør saksofonisten Harald Lassen etter å ha låst oss inn i skrekkabinettet, nå husende en gjeng av yngre jazzister.
Han tygger på det. Heller i to kopper kenyansk kaffe fra en termos. – Njæææ... Det er absolutt et viktig spørsmål å stille seg selv, og man bør kanskje stille det oftere? Å lage en plate bare for å være aktuell holder i hvert fall ikke. Det å skulle dokumentere en prossess har vært en greie i jazzmiljøet, men det holder heller ikke. Det må være et større ønske om å berike norsk musikk eller gi mening eller innhold i folks liv, tror jeg. Det må føles helt prekært.
Sørlendingen har såvidt fylt 30, men har allerede rukket å medvirke på en rekke utgivelser. Med duoen Duplex, kvartettene Pixel og Mopti, kvintetten Andrea Kvintett, det intergalaktiske storbandet Dr. Kay And His Interstellar Tone Scientists og som assosiert medlem av popgruppen No. 4.
I 2016 tok han løpefart og ga ut sitt første soloalbum. På eget selskap, med musikere fra den belgiske gruppen LABtrio i besetningen. Rainbow Session mottok flotte kritikker fra inn- og utland. “Recorded at Rainbow Studios, the brilliant, self-produced Rainbow Session is Norwegian saxophonist Harald Lassen’s move away from his better-known indie excursions”, skrev amerikanske Downbeat.
– Jeg kjenner ofte på presset fra omgivelsene om at musikk skal være noe grensesprengende og nyskapende, men akkurat nå har jeg kick på lage noe som låter fint og naturlig, smiler han.
Løsningen ble å avslutte enkelte av sine prosjekter og starte et nytt. Under navnet Harald Lassen New Quartet, senere omdøpt til det mer stavbare Lassen, har bandet allerede gjort flere konserter i London og under jazzfestivalene i Oslo og Molde. I tillegg til Harald består bandet av LABtrios virtuose pianist Bram De Looze og Lassens gamle kompiser og våpendragere fra tiden på folkehøyskole, Stian Andersen (bass) og Tore Flatjord (trommer). “Original music inspired by impressionism, the 70s and Lassen’s life so far”, lyder vaskeseddelen på hjemmesiden.
Om én måned er Athletic Studio i Halden booket i tre dager. Et debutalbum skal bli til.
Dere har spilt sammen mye allerede og utviklet et sound. Hvordan tror du innspillingene av Lassen vil låte?
– Det vil låte som mye annen jazzmusikk, bare bedre, sier han og knegger. – Men for å være litt alvorlig: Jeg er opptatt av å lage gode låter som gir mening, som kjennes naturlige og som vokser fram organisk. Jeg er opptatt av å gi plass til musikerne, improvisasjonen må være hovedingrediens, ikke krydderet. Musikken er helt avhengig av et felleskap for å fungere.
Inspirasjon henter Harald først og fremst på lange løpeturer. Svettende rundt i by og mark, i en flyt som han kaller det. Ideene spilles inn som demoer i Apples skuddsikre program Garageband, før de presenteres for bandet under deres hektiske øviningssesjoner.
– Jeg har fått et kick på improvisasjon igjen, det er noe utrolig mektig med det. Og jeg tror improvisasjonen bare blir viktigere i fremtiden, nå som er alt er styrt av algoritmer. Det menneskelige elementet. Sårbarheten. Det kan kun gjøres av mennesker, reflekterer han.
Hvordan er status quo nå én måned før innspilling? Er det mye nerver involvert?
– Vi har spilt mye og hatt bra øvninger, men jeg er jo alltid nervøs før jeg skal inn i studio. Vi har tolv låter vi kan velge fra, men det er mange faktorer som spiller inn: Lengden på en plate, hva som passer inn på vinyl, og hva som kjennes naturlig.
Og det økonomiske? – Ja, æsj. Vi har fått avslag på to søknader i år, hos FFUK og Vederlagsfondet, men vi har en søknad inne hos Fond for Lyd og Bilde... Men jeg har sluttet å tro på at jeg får støtte, så alt blir bonus, egentlig.
– Jeg har også vært barn av den enorme kulturstøtten du får i Norge, men det nytter ikke å si: “Fikk ikke støtte, vil ikke gi det ut”. Da er det i så fall bra dét albumet ikke kom ut, tenker jeg. Det kunne vært et interessant eksperiment å kutte alle offentlig bevilgninger i et par år og se hvem som står igjen, sier Harald ettertenksomt.
Ifølge Lassen gir de ulike støtteordningene små summer, slik at man må søke fire ordninger for å få det til å gå rundt.
– Det hadde vært mye bedre med større summer til færre, men det er mulig at det medfører mye murring. Uansett: Skulle en musiker skrevet timelønn på den administrative jobben en gjør hadde jeg betalt formueskatt, humrer han.
Vi beveger oss inn i øvningsrommet og Harald kobler til anlegget og spiller noen demoversjoner. Med foreløpige titler som “You Should Have Been There” og “Come As You Are, Leave As A Star” (“den er litt omdiskutert i bandet, altså...”). En liveinnspilling av påbegynte “Alt flyter” fra Moldejazz får Harald til å stoppe opp:
– Jeg blir rørt av det selv, altså! For noen bra musikere!, utbryter han. – Det er ingen skam å bli litt forelsket i sin egen musikk. Jeg kan bli rørt av å høre meg selv spille, og noen ganger, midt i en konsert, kan jeg stoppe opp og tenke: “Herregud! Vi står her sammen og musiserer!”
II. Kalenderen skriver mandag 6. november og Lassen er på linja. – Jeg sitter med en veldig god følelse nå i hvert fall, men det har jeg gjort nesten hele tiden. Da kan det kanskje bare gå nedover?, ler han gjennom telefonrøret.
En liten uke har gått siden kvartetten inntok Athletic Sound Studio i sentrum av Halden. Under teknisk ledelse av svært meritterte Kai Andersen og Dag Erik Johansen. Studioet har blitt en institusjon i norsk musikkliv, med en imponerende liste klienter fra inn- og utland, og er kjent for sitt analoge utstyr og lune stemning.
– Man velger jo studio ut fra hvilket renommé de har, og uten å være alt for opptatt av detaljer i musikken selv, stoler man på andre mennesker. Athletic har et godt rykte for sin greie, en retro vibe som lager en fyldig og mørk lyd, om man kan si det sånn.
Kvelden før innspilling satte kvartetten opp utstyret i tre ulike rom for nødvendig lydseparasjon. Trommer og saksofon i det ene. Bass og flygel i to andre. Morgenfriske møtte de opp til innspilling dagen etter. Den første låten er alltid litt vinn eller forsvinn, ifølge Lassen:
– Jeg gruer meg alltid litt til å starte den seriøse prosessen, der man må være stille før tagninger og sånt. Samtidig har jeg gode erfaringer med at den første låta ofte blir bra. Det bare blir sånn. Man er vel topptent.
Hvordan forløp innspillingene seg? – Det er en modningsproseess å få ting til å fungere i studio, men jeg tror jeg blir bedre og bedre på det. Som for eksempel å venne seg til lytting i headset. Jeg har nok blitt mindre opptatt av utopien om “det magiske”, som yngre hørte man jo anekdoter om legendariske jazzalbum som var spilt inn på ett take og så videre. Det er bare en av tusen innspillinger som funker på den måten, det som virker er hardt arbeid. Å være godt forberedt og vite hva man vil med disse låtene, forklarer Harald og forteller videre om tekniske, analoge begrensninger som en åpenbaring.
– Alt er spilt inn på bånd, og det var en virkelig en øyeåpner for meg. Helt utrolig! For det første er lyden på trommene så mye varmere og rikere at det er ikke målbart engang, men enda viktigere er den innskrenkede plassen. Digitalt har man uendelig med plass, men nå sitter vi igjen med mye mindre. Isteden for ti timer innspilt musikk har vi halvannen. Man får færre sjanser og jeg tror man verdsetter det man har gjort på en helt annen måte når man tar bort alle kravene til perfeksjon. Det menneskelige trer frem, forteller han og fortsetter:
– Utvelgelsen av et take bygger på en felles følelse av hva som funker. Det gjelder å høre helheten, og jeg kan sikkert være litt provoserende og for eksempel sørfe på nettet mens vi lytter. Det er for å komme seg litt utforbi, det tar jo utrolig mange runder for lytteren å komme inn til vårt perspektiv, og det er bedre å ikke nilytte, men høre musikken litt mer i bakgrunnen. Det kan være vanskelig å velge mellom to takes hvor det ene er interessant og utforskende, mens det andre bare treffer midt i hjertet med sin enkelhet. Jeg går alltid for det siste, forteller Harald.
Studiooppholdet i Halden ble tett etterfulgt av tre konserter i Oslo, Kristiansand og på Nesodden. Sistnevnte i huset til Haralds onkel, inspirert av Harald Heide Steens sketsj om “oppsøkende teater”. Ta musikken hjem til folket. 40 publikummere dukket opp og fikk høre en akustisk utgave av Lassen til stående applaus. Økonomisk går det derimot noe tråere:
– Vi fikk ikke innvilget noe støtte, så det løpet er kjørt, sukker han og tar sats:
– MEN! Dette må jo gjennomføres! Det er viktig. Det handler om den visjonen man har, og et støtteorgan skal ikke få bestemme om den har livets rett eller ei.
– Husker du at du spurte om hvorfor man skal spille inn en en plate?, spør Harald.
Javisst. – Fordi det er gøy! Hehehe. Og jeg hører jo at det der ikke holder helt sånn kulturpolitisk, men det er faktisk utrolig viktig for oss skapende musikere å ha det moro. For å kunne gi en mening og glede i andre menneskers liv er det rett og slett veldig, veldig viktig.
Vi følger inspillingen av Lassens album i kommende nummere