Journalist, musiker og jazzentusiast Filip Roshauw har skrevet en nydelig tekst om albumet “Eventyrer” som LASSEN slipper 14 september.
“Typisk”, tenkte jeg, når Harald Lassen (New) Quartet på et tidspunkt for ikke så altfor lenge siden kunngjorde at de fra nå av lød navnet LASSEN. I og for seg et egnet navn, et signal om at dette her er et band, fire likeverdige jazzeventyrere på utflukt sammen, understreket av det flotte, håndtegnede coveret av Helena Lund Ek. Men: på Rainbow Sessions, som er å regne som en naturlig forløper selv om bare Harald Lassen og pianistunikumet Bram De Looze er med videre, fant vi en låt som het “Okay, I’m Harald”, og det syntes jeg virkelig var nettopp okay.
Viljen til å slippe det selvbiografiske tettere innpå en musikkform som lett kan unngå den slags er noe jeg opplever som underliggende i Haralds virke - og i hans mangfoldige synspunkter på hvor jazzen bør gå. Jazz av denne typen kan jo tross alt “kun handle om musikken” uten at noen setter noen spørsmål ved det. Det var vel til og med noen som stusset litt ved forrige korsvei, tro det den som kan - kunne han ikke unngått å bruke fødselsdatoen sin, navnet sitt, synet sitt på seksuelle stereotypier og så videre i denne musikken? Er det ikke nok med virkelighetslitteraturen, må vi virkelig få virkelighetsjazz også?
Vi kan jo bare håpe. Det føles som et sunnhetstegn når denne musikken ikke stenger livet ute, det signaliserer et ønske om å lage plater som har en plass i livene til folk. Om det er plass til individet Harald her, er det også plass til meg, liksom. Og ikke bare når jeg er i den berømmelige lyttemodusen, men i all hverdagen - full som den er av uutgrunnelig ingenting. Alle strekkene hvor man bare henger med, før man liksom våkner til et stykke lengre ned i låta og livet og med ett spør seg, hvor var det jeg egentlig var nå? Slik føles jazzen også, den har jo liksom som oppgave å observere øyeblikket og hva som skjer med oss i dem - enten vi er oppmerksomme eller distré. I LASSEN snakker de om “adventures” - «Jeg får et kick av improvisasjon igjen, det er noe utrolig mektig med det. Og jeg tror improvisasjonen bare blir viktigere i fremtiden», skrev Harald for en stund. «Jeg tror bare det er det menneskelige ved det jeg liker så godt». Det kommer til syne på flere måter “Eventyrer”.
Den starter og slutter ute i skogen, med fuglesang. “Alt flyter” er en varsomt spilt melodi som på umerkelig vis drar seg til, flyter avgårde, og ender et helt annet sted - en ny melodi, fremført i harmoni på saksofon og vokal av Harald. Allerede her er viljen til å la seg rive med til stede - det er også ambisjonen om å føye til noen illustrasjoner i studio som kanskje er uvant innenfor uttrykket, men som preger denne plata. Ikke over alt - bare her og der. På “Ekstase” får vi utelukkende et stykke sabla bra jazz - etter et luskende innledende parti der trommeslager Tore Flatjord preger foreteelsene med perkusjon, bærer det opp og ned gjennom opptil flere bølgedaler der Harald og Bram ligger og bruser over Stian A. E. Andersens elastiske basspill og Flatjords tilbakelente eksplosivitet. Senere på plata finner vi “Lila Eule”, som spenner opp en lignende, vidløftig bue - på samme vis er et sterkt opptak, med små skavanker og åpenbare høydepunkter. Som sagt - menneskelig. “You Should have been there” tråkker med hakket mer forsiktige føtter gjennom landskapet. Bram leker seg med innmaten i flygelet over en spankulerende rytme. Et tommelpiano dukker opp. Også her blir man lurt med, fra et sted til det neste. På avslutningssporet “Det Er Dette Som Er Meninga”, drar vi igjen inn i skogen - etter et rolig og romantisk stykke musikk, som speiler “Alt Flyter”, dukker fuglesangen opp. De får ha det siste minuttet av spilletiden for seg selv - det er som om ingenting har skjedd - hvor var det egentlig vi var?
Imellom her finnes det også to andre spor som stikker seg ut - singelen “Min By”, hvor Harald synger, hvor det piper i orgler og bobler i perket. Om nytten av å ha med seg Marcus Forsgren (Lionheart Brothers, Broen, Jaga Jazzist m.fl.) på mix ikke var åpenbart allerede, kommer det til syne her. Det ligner en “popproduksjon”, men bevarer kvartettens kanter og ru flate. Det samme kan sies om nidvisen “Kulturrus”, der den spretter avgårde med steel drums og omkvedet “Aldri mer kulturhus”, signert Tore Flatjord, som selvsagt på ingen måte har spilt sin siste konsert i kulturhus, men som allikevel har sett seg dritt lei på blackbokser, korridorer og nøkkelkort, og ikke er redd for å si ifra om det. “Kulturrus” slutter abrupt, midt i en takt, med at et av bandmedlemmene fniser. Sånn ter “Eventyrer” seg - det er en plate laget av unge voksenpersoner som har skjønt at det fjollete og det dypt alvorlige ikke er hermetisk atskilt fra hverandre i et menneskeliv - tvert imot - og da trenger de slettes ikke være det i musikken heller. Slik sniker “Eventyrer” seg inn i lytterens liv og blir der, forhåpentligvis lenge.
-Filip Roshauw
